The Land of the Blind

Bare sånn at det er helt klart, jeg misliker blogging intenst. Det er noe med hele konseptet, bare masse random folk som legger ut random greier om seg selv, i den tro at andre random folk skal lese disse greiene og ta oppriktig interesse i det. Men, jeg er tilfeldigvis ganske glad i megselv. Jeg synes at jeg er ett så utrolig interessant menneske, at jeg vil dele hva jeg tenker med dere andre. 

Shit. Jeg er som Jesus. Dypt, mann.

Så, i god bloggetradisjon skriver jeg ikke om noe konkret i dag heller. Jeg har begynt å se på nyheter. Det er da noe. 

Det som er så genialt her, er jo at jeg kan skrive hva jeg vil, og dere vil tvinges til å lese alt sammen. Eller, tvinges, dere kan jo for all del gi dere når dere har lyst, men da går dere jo glipp av sluttpoenget. 

(Ja, det er ett sluttpoeng)

Så, uansett, bursdagen min kom, og gikk, for omtrent en måned siden. Nå er jeg 17. Kjempegreier. 

Nå tror jeg jeg vet hvor problemet ligger. Jo, for jeg tenker på en ting, typ "whoah, jeg ble 17 for ikke så lenge siden, skriv noe om det liksom", og så tenker jeg videre at "whoah, jælla god ide", for så å skrive det ned. Når jeg tenker, begynner jeg alle setningene med "whoah". Det bare er sånn. Men uansett, digresjon. La oss fortsette.

Problemet er at når jeg har skrevet en eller to setninger, så gidder jeg ikke skrive mer om det temaet. og det suger jo.

Ser du? To setninger. Hva var det jeg sa.

Gidder ikke engang skrive mer enn det om det faktum at jeg ikke gidder å skrive mer enn det om det faktum at jeg ikke gidder å skrive mer enn det om det faktum at jeg ikke gidder å skrive mer enn det om det faktum at jeg ikke gidder å skrive mer enn det om det faktum at jeg ikke gidder å skrive mer enn det om det faktum at jeg ikke gidder å skrive mer enn det om det faktum at jeg ikke fortsetter på ting.

Jeg gidder ikke en gang skrive mer om dette. 

Det var ikke noe poeng, lurte deg.

(Eller var det, i seg selv, ett poeng?)

Jeg er sliten. Det har vært så jævlig mye i det siste, har ikke hatt en frihelg på sikkert halvannen måned. Men nok om meg. La oss snakke om meg!

Jeg skal nemlig på roskilde i sommer. Bandene jeg skal se er: Honningbarna, Mastodon, Maiden, PJ Harvey, Anna Calvi, Eyehategod, Autopsy, Parkway Drive, M.I.A., Kings of Leon, og mange fler. Det blir utrolig.

Jeg gleder meg generelt til sommeren. Bare det å kunne gå ute i T-skjorte og chille i byn uten å få frostskader kommer til å bli helt fantastisk. Og jeg gleder meg også til Rød Ungdom sin sommerleir. Den blir dritbra, og der bør du også komme (legg merke til hvordan jeg tilpasser meg den nye tida ved å henvende meg direkte til leseren. High-tech).

Vi har fått ny gitarforsterker hjemme. Det er en fin VOX rørforsterker, og det er skikkelig fin romklang i den, hvis du har hørt "Bang Bang (my baby shot me down)" av Nancy Sinatra, så vet du sånn ca hva det går i.

Ellers vurderer jeg å lage en fake rosablogg, komplett med sminketips, dagens outfit og lignende. Jeg må bare.... gidde.

Og giddalaushet oreger livet mitt for øyeblikket.

Jeg leste V for Vendetta igjen. Tabbe, jeg blir helt ør i hodet av slikt. Da hjelper det heller ikke at jeg akkurat var og så Fargo på kino, som er en av verdens fineste filmner. Eller at jeg for en kort tid siden leste "Brave New World", en bok som er forstyrrende på så mange måter.

Skolen er like kjip som alltid. Vi har om lyrikk i norsken. Det suger. Big time. Jeg skrev ett haiku:

Musikklinje, ja

Suger alt liv ut av deg

Jeg skulle søkt TIP

Nå om dagen har jeg omsider fått meg ett band, som jeg har hatt ett par øvinger med. Det ligger an til storhet, jeg bare sier det.

Jeg har en teori hva angår hunder. Du vet, disse små skapningene mange liker å ha i huset sitt slik at de kan mate, klappe og gå på tur med dyret. Man sier at det finnes mange slags hunder, men egentlig vet vi at alle hunder er av én og samme art: Canis Lupus. Gråulv.

Poenget er at siden tidenes morgen har dette dyret, ulv eller hund eller hva du vil kalle det, levd som flokkdyr. Det er en grunn til at det nesten aldri blir fortalt om enslige ulver som springer rundt, men heller store flokker av dyrene. Og dette gir jo mening, siden hunder liker seg med mennesker. Sumarium: Hunder lever flokk med mennesker, men er vant til å leve sammen med flere individer av samme art, noe som sikkert skaper forvirring når de kun omgås mennesker. Summa Sumarium: Tror hunder at de er mennesker?

Tenk på det. En hund er jo vant til at de som er i flokken dens er av samme art. Og når hunden ser at alle de andre i flokken er mennesker, vil ikke da denne hunden gå ut ifra at den også er ett menneske?

Jeg skal forlate temaet mens dere har dette viktige spørsmålet i hodet. La det vri og vende dere, la eksistensialismen forderve dere til dere kun sitter igjen med dere selv, verden og ett gnagene raseri som spiser deg opp innvendig.

Og en hund.

Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg kjeder meg for tiden. Egentlig trodde jeg at jeg for en god stund siden hadde mistet evnen til å kjede meg, siden jeg kunne (og kan) sitte i evigheter og gjør ingenting uten at det plagde meg det minste. Jeg føler det er viktig å påpeke at jeg her ikke mener som i "sitte og lese en bok mens jeg hører på musikk i tjue minutter"-ingenting, men som i ligge på ryggen i sofaen og studere taket. Dette anser jeg for å være en av mine virkelig store ferdigheter.

Men så etter en stund skjønte jeg det. Det er ikke det at jeg aldri kjeder meg lenger, det er bare det at de små kjedsomhetene i hverdagen som oppstår når man har en lang skoledag, eller må vente en time på bussen, virker som bagateller i forhold til de virkelig store, nærmest kosmiske kjedsomhetene, som for eksempel hvor utrolig lite som egentlig har skjedd i livet mitt så langt, og hvordan det kommer til å fortsette med mindre jeg gjør noe snart, noe jeg, hvis jeg kjenner meg rett, aldri kommer til å gjøre.

Nå vet jeg at jeg skriver lange kjipe setninger (jeg vurderer å fiske frem semikolonet), og det beklager jeg, men det er slikt som skjer når en er trøtt og kjeder seg. Det må dere nesten bare finne dere i, eller finne en annen blogg å lese. Jeg liker at jeg bestemmer alt på denne bloggen.

Det er rett og slett livet som kjeder meg. Mennesker kjeder meg (med noen sjeldne unntak). Skolen kjeder meg. Frem- og fortiden kjeder meg. Jeg er ikke suicidal, det er ikke det. Vit at dersom ting skulle ta en slik vending, ville dere blogglesere være de første som får vite det. Det er frynsegodet dere får for å holde ut alt maset.

Jeg liker at dette er min blogg, og at ett fåtall mennesker vet om den. Den er min. Noen vil kanskje ikke være enige i alle beslutninger jeg tar, men det får være deres problem. Demokrati er vel og bra, men her får jeg ut litt av ikke-være-diktatorfrustrasjonen min. Sånn må det bare være. På denne bloggen er jeg konge (den går til Ragni, som sikkert er den eneste som skjønner sammenhengen mellom bloggnavnet og brukernavnet mitt, med mindre jeg undervurderer Agnes. Jeg tror ikke Henrik vet om denne bloggen, men man vet aldri).

Her er ett morsomt bilde av en katt, dere har vært så flinke nå at det fortjener dere.

Åh, hei.

Jeg har absolutt ingenting å skrive om. Nada. Null og niks. Jeg gjør ett forsøk likevel, for Agnes sin skyld.

Jeg skal på Roskilde i sommer, noe jeg gleder meg stort til. Maiden, Ice Age, PJ Harvey, Anna Calvi og mange fler. Gleeeeeder meg.

Nå sjekker jeg ut de bandene på spotify. Ice Age er definitivt ett av mine nye favorittband, og jeg gleder meg stort til å se dem live. Og jeg skal lett delta på dette:

Ohyes.

Og btw, hør på Kråkesølv. De er fine.

Oida. Jeg fant plutselig ut at jeg hadde en blogg. Bra pinlig.

Nå ser jeg på "Dating i mørket". Det er egentlig sykt space at ett slikt program går på nrk, og ikke liksom tv3 eller TVnorge. Jeg vettafaen, men det er så sykt.... Paradise Hotel. Meh.

Nå for tiden går dagene sin vante gang. Men jeg har bestemt meg for at på tirsdag får det bære eller briste. Det gir vel egentlig bare mening for én eneste person i hele verden, menmen.

Jeg vil forresten dedikere dette innlegget til min mor. Dette fantastiske vesenet har vært i England nylig, og hun er typen til å kjøpe med seg presanger til avkommet sitt. Jeg fikk (fra mest awesome til mindre awesome) de tre første Sandman-bøkene, en T-skjorte med gitar på som kan spilles på, og en pakke med kort som det står diverse klassiske riff på i tablaturform. Mor, du skjemmer meg bort.

(Ikke at hun ser det, i og med at hun ikke vet at denne bloggen eksisterer).

Gud, hvor jeg elsker Neil Gaiman.

Hei.

Jeg kan huske at det meste eskalerte en gang jeg var på hyttetur med noen venninner. Det var meg og to andre, i selskap av noen flasker vin. Vi satt i sofaen og pratet og mimret og alt slikt, og etter en stund måtte jeg svare naturens kall og gå ut og pisse. Da jeg kom inn igjen satt venninnene mine i sofaen og klinte, fullstendig avkledd. De så på meg og smilte, og jeg gikk mot dem idet jeg åpnet buksesmekken og-

Virket det? Wohoo.

Jeg fikk det for meg at jeg har ganske få lesere, så jeg tenkte jeg skulle trekke til meg noen pervoer. Om jeg lykkes kan diskuteres, men legg gjerne igjen en kommentar dersom det første avsnittet var grunnen til at du er her.

Nå sitter jeg og spiser epler og hører på beatles. Egentlig burde jeg øve på piano, men men. Tar det seinere.

For en stund siden var det noen som spurte meg om jeg hadde ett mål med livet. Om jeg hadde noe jeg ville gjøre i løpet av livet, som jeg seinere kan se tilbake på og si "nå ja, det fikk jeg nå gjort iaffal". Dette har jeg tenkt litt på, og jeg kom på noe passe ambisiøst: Jeg skal, på ett eller annet tidspunkt i livet, kunne si at jeg spiller alle strengeinstrumenter.

Ja, det innebærer hardingfele, harpe, sitar, cembalo, banjo, og alle de sære instrumentene. Jeg har i det minste en slags slagplan. Jeg kan gitar og bass fra før, og jeg tenker at bass til fretless bass ikke er noe stort sprang. Da blir det ikke like vanskelig å konvertere til kontrabass, før jeg tar cello, bratsj, fiolin og hardingfele. Resten tar jeg som det kommer.

Og det er vel egentlig hele motivasjonen min for livet generelt, egentlig. Jeg har en plan om å søke på LIPA (Liverpool Institute for Performing Arts) etter ett år folkehøgskole etter videregående, og lengre enn det har jeg egentlig ikke planlagt. Som den optimisten jeg er tror jeg dette går bra, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre etterpå. Nåvel.

The Wombats gikk på LIPA.

Altså, egentlig har jeg ganske sansen for snø. Jeg synes det er jævlig fint, det blir lyst og flott, og... ja. Selv om det blir glatt og kaldt og vått av det, har jeg greit å se på de lyse sidene ved snø. Inntil i dag. Jeg skulle til byn, en tur med nedoverbakke, stort sett. Dessverre så fungerer verden slik at det som på vei ut er en nedoverbakke, fort blir til litt av en oppoverbakke på vei inn. Og, når det snør og er glatt, så sliter bussene kraftig. Som bussen min gjorde. Den ble sittende bom fast i denne oppoverbakken, og jeg ble nødt til å gå resten av veien. Kjipt.

Etter en stund var jeg hjemme, og da kom jeg på at jeg hadde danse-, spansk- og bassprøve i morgen. Lurer på å ringe og si at jeg er for mentalt tilbakestående til å gå på skolen. Har mine tvil om det funker.

For all del, det er bare min egen feil, and all that jazz, men likevel. Litt synd er det i meg. Pittelitt. Det finnes egentlig ikke ord som kan beskrive hvorlei jeg er av skole nå. Gleder meg til jeg er ferdig med shaiten. Det skal blir fint. Ikke nok med det, men om noen å planlegger jeg å flytte til england. Gleeeder meg. Farvel.

Dette innlegget vil jeg dedikere til verdens beste molekyl: C₈H₁₀ N₄O_2, eller "koffein", som det kalles på folkemunne. Dette fantastiske stoffet gjør at du ikke sovner, at du reagerer raskere på ting, og at du lettere irriterer deg over ting! Gud, som jeg elsker dette stoffet.

Dette stoffet, hvis fantastiskhet vi allerede har etablert, er det som holder meg gående gjennom lange, kjipe skoledager. Når jeg sitter på Vågen med en god bok, så gjør kaffeinet og nikotinet at form og humør er på topp.

NAM